Jeg har nå startet opp treningsblogg igjen, rett og slett fordi jeg ønsker å ha oversikt over progresjon i treningen vår, og for å ha et sted til å samle tanker og ambisjoner. Det gir også motivasjon å ha en oversikt over hva vi trener på nå, og hvor vi skal fremover.
Som et første innlegg tenkte jeg å skrive en liten presentasjon av hvem «vi» er, da jeg ikke tar som en selvfølge at alle automatisk vet det. Jeg, Marie, har drevet med agilitytrening siden jeg fikk min aller første hund som 18-åring og deltok på mitt første offisielle stevne før jeg var 20. Det har vært en humpete vei med mye disk, frustrasjon men også fryktelig mye latter, glede og lærdom frem til der jeg er i dag. Jeg har trent og konkurrert med både Ylva, min chinese crested powder puff og min portugisiske vannhund Frigg. Med Ylva fikk jeg inn det helt grunnleggende, det vil si hva agility går ut på og hva man egentlig skal prøve å få til sammen som ekvipasje. Hun har lært meg å håndtere konkurransenerver og fokusere på mestring gjennom banen – og med henne var det plenty av utfordringer! I utgangspunktet var hun nok egentlig en hund for videregående hundefolk, men shit au, bratt læringskurve ga den hunden meg hvert fall på både godt og vondt.
Frigg skulle egentlig bli min stjerne i lydighet, det var planen iallefall, den gikk fort i vasken når jeg fant ut at lydighet ikke var min greie i det hele tatt. Jeg mener, så innmari kjedelig, med all lyttingen til dommeren mens vi helst har lyst til å bare komme i gang med øvelsene vi har trent på ørteogførti-ganger. Konkurransenerver i agility var ingenting sammenlignet med hva jeg fikk i lydighetsringen, så det var en fæl debut i kl. 1 uten opprykk som fikk skremt meg tilbake til å fokusere på agility. Og det fungerte også mye bedre for Frigg, til tross for en god del disker – 0 napp – men også noen fine plasseringer med hårfine marginer til napp 🙂
Frigg som en arbeidsmaskin og agilityhund ut av en annen verden lærte meg noe annet enn hva Ylva gjorde. Og det var hvor mye bedre jeg burde bli på handling for å kunne komme noe sted annet enn til disk. Hver gang jeg gjorde en feil, gjorde Frigg en feil som følge av min. Hun speilet meg hele veien. Det fikk vi også klar beskjed om på videregående agilitykurs, at min handling er i hvert fall på et mye lavere nivå enn hva Frigg sine kunnskaper er! Hehe. Jeg får til og med kjeft av Frigg fordi jeg er så mye treigere i pappen enn hun er, hun vil jo bare ha beskjed om hvor pokker hun skal løpe! På gode treninger der jeg henger med, holder hun kjeft, for da er hun fryktelig fornøyd. I konkurranse derimot bjeffer hun fra start til slutt, for da har jeg konkurransenervene godt planta i meg og det synes hun hvert fall jeg bør drite i. For henne er det helt naturlig å greie å tenke og løpe samtidig, i motsetning til meg. Jeg får det jo til da, bare ikke alltid i hennes tempo!
Så… Da står jeg her da, men en ny liten pjokk. Et helt blankt ark; med fryktelig mye egne meninger og med en poengsmotor som antakelig tilhører noe sånt som en speedbåt. Uten nødstopp. Ung som han er, nesten hele 5 måneder gammel nå, så har jeg fått en god føling hva slags hund han er. Og hva slags hund han kan utvikle seg til å bli. Man vet jo aldri hva man har før man har holdt på en stund og alle hormoner, bein og tenner er på plass, men likevel.
Aslak, min helt egne «egenproduserte» herlige (enda foreløpig lille) fluffy portisgutt, sammensatt av linjer fra mine to grunntisper, Frigg og Vilje, fra oppdrettet mitt. Det beste fra de begge, det er i hvert fall håpet mitt. Avknappen til Vilje og motoren til Frigg.
At han er den desidert mest rampete valpen jeg har vært borti er det ikke så mye tvil om, han finner på veldig mye rart. Som å snike til seg sokker og truser når jeg ikke ser og rive disse i filler, drar i duker, gardiner, tepper og matter. Spiser planter, tar seg en kikk oppå kjøkkenbenken og prøver seg stadig vekk på en slikk av velduftende menneskemat på stuebordet. Han får klar beskjed om å gi faen i å være en liten tyv/terrorist (og selvsagt god belønning når han faktisk lystrer en gang i blant), men han må bare prøve seg en ekstra runde av og til likevel. Jeg velger å tro og håpe at alt dette engasjementet til å finne på så mye jævelskap vil gi oss det ekstra giret vi trenger og som jeg ønsker meg – for det var jo derfor han ble værende her. Jeg så jo det at den lille karen var for koko til å plassere til noen andre enn meg selv, som orker og har lyst på en slik liten gjøk med alle sine fanterier.
Nå skal det også nevnes at jeg samtidig aldri har opplevd en så kosete og nær valp før, som vil ligge i fanget i timesvis, og som legger hodet sitt på skuldra mi når jeg føner han tørr etter et bad. Uten at jeg har lært han det! En hund som kan bite meg til blods i hånda det ene sekundet fordi hånda mi «tilfeldigvis» så ut som en leke, og som i det neste kommer helt opp i ansiktet mitt for å gi meg en ekte hundesuss. Han er ordentlig sjarmis sånn synes jeg.
Uansett, agility. Vi har nå startet på det mest grunnleggende og har så langt begynt på følgende:
- Vår egen personlige start
- Tunneller med kommando
- Vendinger med kommando
- Kombinasjon av hopphinder (uten pinner) og tunneler
- Lett introduksjon av felthinder
Til vår egen personlige start har jeg lært han å gå mellom beina mine og sette seg der på kommando «på plass». Deretter kommando «bli». Han har god forståelse av denne nå og jeg kan bruke den under trening, foreløpig med belønning hele veien da. Vi startet med denne hjemme i stua, jeg brukte lokking først for å vise han hva jeg ønsket før jeg ventet på at han skulle tilby meg adferden. Det tok ikke lang tid, og han synes den er veldig gøyal. Drar jeg frem en plastikkpose eller annet som kanskje kan gi et håp om godbiter så presser han hodet sitt mellom knærne mine og sitter der med et stort forventningsfullt glis. Så jeg har fått den energien jeg ønsker meg i starten vår, den skal jo gi iver og glede!
Tunnelene, vendinger og kombinasjon av hopphinder tok han raskt og det er nå veldig gøy å kunne jobbe seg opp mot mer krevende kombinasjoner. Foreløpig holder vi det veldig enkelt, med ikke mer enn 5 hopphindere og 1 tunnel. Vi skal holde oss på dette stadiet en god stund, og jeg fokuserer nå på å lære inn selvstendighet, kommandoer og fart! Vi trener litt vendinger enkeltvis, men ikke i kombinasjon enda.
Felthinderne har han fått lett introduksjon av, dvs. jeg har hjulpet han over bare så han har fått oppleve å være i høyden og på vippa som beveger seg. Vippa er han fullstendig ukritisk til, så det eneste vi trenger på den er en god stoppknapp så han ikke får så stor fart… Men disse skal vi vente med uansett. Noe jeg synes er helt greit altså, for jeg hater egentlig felt og fillefeilene på disse… Jeg skal forberede meg godt i innlæring slik at jeg får best mulig utgangspunkt, med mest mulig korrekt plassering av poter både opp og ned.
Ellers er utfordringen selvstendig lek. Og andre hunder. Han vil helst leke med seg selv, selv om han elsker drakamp og ivrig jager både ball og draleke i fart. Han bare finner ut at han skal gå unna meg og si «ædda bædda, om du ikke er spennende nok så leker jeg med meg selv!». Dette synes jeg er noe ordentlig herk, etter å ha vært så bortskjemt med Frigg som ligger klistra med labbene oppå meg så lenge jeg har noe som bare minner om noe man kan leke med i hendene. Altså, et strå er liksom bra nok. Eller båndet – det gjør hun hva som helst for… Så nå er det byttelek hele veien, altså jeg har to relativt like leker – stikker han med den ene leker jeg med meg selv med den andre. Da kommer han som ei kule (som regel) og vil ha leken jeg har likevel! Så jeg har egentlig ikke noe å klage på, jeg bare synes det er pyton med slik hard-to-get oppførsel. Det er jo mye kulere å leke sammen liksom og det må han jo bare skjønne 😛
Han har også en merkelig sterk fascinasjon av fremmede hunder og mye interesse der. Han kobler helt ut når han ser en ny hund og står liksom bare der og beundrer den… Mens jeg står 2 meter unna og roper «hallo». Det skal nok bedre seg med passeringstrening, som vi allerede er veldig godt i gang med, og faste regler på trening. Ingen hilsing, ingen leking. Når vi er på banen så trener vi.
Når vi har hatt skikkelig utbytte av treningene så har det stort sett vært når vi har vært der alene og kan fokusere uten distraksjoner, så jeg må senke forventningene mine litt til når det er fellestrening. Inntil videre. Få hjernevaska han mer på kontakt med forstyrrelser og bygge masse lekeinteresse på trening, så blir det bra. Han er jo fortsatt veldig ung også, og det prøver jeg å minne meg på, at han har jo ikke funnet ut så mye av verden enda. Og han må få lov til å være nysgjerrig. Bare han kan vente med det til etter trening 😀
nordmyten.com 