Portugisisk vannhund

Rasestandard oversatt på norsk fra FCI:

Rasen er fra Portugal, og dens temperament beskrives som «Meget intelligent, forstår og adlyder lett og glad alle kommandoer gitt av eier. Energisk, sta, modig, fordringsløs og meget utholdende. Uttrykket er oppmerksomt, gjennomborende og hardt. Meget godt syn og utmerket luktesans. En utmerket og utholdende svømmer og dykker, og uatskillelig fra fiskeren som den utfører mange oppgaver for, både i fiske, vakt og beskytter av båt og eiendom. Under fiske vil den villig hoppe i sjøen for å hente fisk, dykke om nødvendig eller hente nett eller kabler som løsner. Den brukes også som bindeledd mellom båt og land, selv over store distanser.»

Høyde og vekt

Skulderhøyde: Hannhunder: 50 – 57 cm, ideal 54 cm
Tisper: 43 – 52 cm, ideal 46 cm
Vekt: Hannhunder: 19 – 25 kg
Tisper: 16 – 22 kg

Hele rasestandarden finnes på NKK.no

På hjemmesiden til norsk portugisisk vannhundklubb finner du også mer info om rasen.

Mine erfaringer med portugisisk vannhund

Gemytt, aktivitetsnivå og førervennlighet

Jeg må først si jeg kjenner igjen mine hunder godt med både rasestandard, og hvordan rasen beskrives på klubbens hjemmesider. Jeg oppfatter den portugisiske vannhunden som en ganske mild og myk rase i sitt temperament,  med stor arbeidskapasitet og energi. Om man skal sammenligne den med andre raser blir kanskje puddel, labrador og flat coated retriever det som kan være nærmest når det gjelder gemytt og aktivitetsnivå. Portisen er en apporterende hund, og som som andre i sin gruppe, er de nok ikke spesielt skarpe/kvasse i sine signaler slik som feks. noen gjetere kan være. Dette gjelder både når hunden kommuniserer med andre hunder, såvel som med sin eier.

Det som kanskje skiller portisen mest fra andre apporterende raser slik som labrador og flat coated retriever, er at de nødvendigvis ikke er like sosiale ovenfor fremmede mennesker den møter for første gang. Her er de nok mer lik puddelen sådan, og kan i noen tilfeller oppføre seg litt som katter når man prøver å hilse på dem første gang. De godtar kontakt/håndtering og kan lukte på deg, men utover det ikke så interessert i annet enn sin familie. Dersom de blir litt bedre kjent med deg blir du derimot en del av familien, og overøses av en enorm fysisk kjærlighet slik du aldri har opplevd før. Det er nyttårsaften og juleaften samtidig når man kommer hjem fra jobb til sin portugisiske vannhund, og gleden over å se deg igjen vedvarer lenge!

Jeg mener også at en portugisisk vannhund ikke er for alle – dette er absolutt en allsidig hund som er med på det meste. MEN det er også en følsom hund med alle rariterer og sjarmerende trekk det følger med. Jeg har aldri vært borti en rase som føler humør og energi slik til sin eier. Er du stressa blir hunden stressa – og er du irritert så merker også hunden det veldig godt på deg. Dersom man har mennesker på besøk som er redde for hunder, vil portisen ofte fange opp og reagere på slike mennesker ved å varsle. Jeg stoler sådan veldig på mine hunder dersom de reagerer på noen som tilsynelatende ikke er redde, men som kan ha et kroppsspråk som hunden oppfatter som truende.

Dette er også en rase som i høyeste grad oppfatter rettferdighet og hva slags behandling de får hos sin eier. Jeg mener de bør ha grenser og klare regler å forholde seg til, men å fysisk avstraffe en portis gjør at man mister tillit og respekt hos hunden – og hunden ender opp med å ikke stole på deg. De er stolte hunder som gjerne kan gi beskjed om hva de mener om slik behandling, og er ikke nødvendigvis noen hund som bare løper og gjemmer seg dersom de opplever slik urettferdighet over tid. De har sådan egne meninger om hva slags behandling de fortjener. Man skal lytte til hundens signaler og beskjeder og samarbeid fungerer alltid best!

Portugisiske vannhunder er gale klovner man må ha humor for å leve sammen med, først og fremst pga. deres klumsete væremåte og uttrykk. Om morgenen er mine portiser så glade at de nærmest logrer seg ut av kroppene sine, og på tur ute bryr de seg ikke så mye om du står i veien mens de løper og herjer intenst med hverandre. Det er uten tvil en «hoppe-rase», de må trenes til å la være å hoppe på folk ved hilsing om man ikke ønsker at de skal gjøre det.

Sosialt sett blir de ekstremt knyttet til menneskene de bor sammen med og nærmeste familie og venner som jevnlig kommer på besøk. Mine hunder forholder seg ofte ellers for god ovenfor fremmede, med mindre man kommer inn til oss på besøk 🙂 Da kan de godt ta i mot kos og lek. I forhold til håndtering og sosialisering blant mennesker på valpestadiet, så er det ikke en dårlig idé å investere litt ekstra tid i slik trening. Nettopp for at hunden skal godta å bli håndtert av fremmede som ønsker å klappe hunden, når man skal til veterinæren og på utstilling. Sosial omgang med andre hunder bruker å gå smertefritt, jeg oppfatter portisen som leken og generelt konfliktsky ovenfor alle den møter. Mine hunder sier ifra når de blir behandlet urettferdig, og generelt er de svært enkle på dette området. Den tåler også mye hardhendt fysisk lek fra større raser enn de selv er.

Frigg i lek med Nico; 40 kgs dalmatinerhannhund – dobbel så stor som henne selv. Hun kvier seg ikke for brytekamp til tross for det!

Bruksegenskaper 

Portisen er en utholden, hardfør og meget aktiv hund. Den er atletisk, men likevel kraftig og sterk. Mine hunder sier aldri nei takk til noe som helst, og som voksen hund tåler de lett mange timer med hard fysisk aktivitet.  Jeg bruker mine til trekk på ski, turkamerater på fjellet og i skogen, til agility, lydighet, utstilling og spor. Ettersom rasen er så aktiv og «på» som den er, gjør det at jeg anser førervennlighet som høy. Den VIL trene, og jobbe med DEG! Og de aller fleste gjør hva som helst for en godbit eller leke. Begrensningene til hva man kan lære en portis, ligger derfor hos eieren, ikke hos hunden. Dette gjør det også enkelt å lære den god kontakt med eier og innkalling, som gjør det uproblematisk å ha hunden løs på tur 🙂 Iom. at portisen kan være reserverte ovenfor fremmede, synes jeg det gjør passering av andre man møter på tur også veldig enkelt, sammenlignet med andre mer sosiale/utadvendte raser. Dette fordi portisen ikke nødvendigvis har det sterke behovet og ønsket av å hilse på alle den møter.

Det er dette som bør være attraktivt hos den portugisiske vannhunden for de som vurderer den – at det er en så allsidig brukshund til de som vil trene og konkurrere, men som også passer flott som familiehund til aktive mennesker! Jeg vil ikke undervurdere portisen som rase, og mener de i hvert fall burde få én times tur om dagen, med mulighet til å løpe løs eller i lek med faste lekekompiser. Den krever også sitt av mental stimuli, på travle dager der jeg ikke har mulighet til å trene mine og kun går tur, stimulerer jeg dem mentalt ved å gi dem godbitsøk i gresset. Aktivitetsleker med fryst vom/leverpostei er også veldig populært her!

Man greier aldri å slite ut en portis fysisk, og jo mer fysisk aktivitet den får – jo mer krever den. Legger man opp til en hverdag med alltid mye på agendaen, vil den forvente det hver dag også. Det er derfor like viktig at man har noen rolig-dager der lite til ingenting skjer, og at man trener ro-trening i situasjoner der man ønsker at hunden skal være nettopp rolig. Å ha balanse mellom fysisk aktivitet, mental stimuli og rolige perioder/dager er viktig for at stressnivået til hunden jevnt holdes på et ønskelig nivå.

En understimulert, frustrert portugisisk vannhund tasser gjerne mye, kan mase i form av piping og bjeffing og finner på ting selv. Feks. ødelegge en sko eller tre… Mye vokting er heller ikke unormalt, og noe hunden lett tar på seg som sin jobb, om den ikke får brukt seg på andre måter. For noen kan derfor portisen oppleves som veldig mye hund til tider, og jeg anbefaler generelt ikke rasen til de som aldri har hatt hund før, eller som ikke er over middels aktive på fritiden. Noen opplever også valpetiden og unghundtiden som mest krevende, men gjør man en god jobb mens hunden er ung – har man godt betalt for det når hunden blir voksen og som regel roer seg et par hakk.

En fornøyd portis er en fryd å ha i hus, og mine sover lett resten av dagen på sofaen når de er fornøyde etter tur eller trening 🙂

Frigg i trekk fra en dagstur på fjellet

Når det kommer til vokt og varsling, er portisen avlet til å være vakthund og si ifra, men dette er også svært individuelt. Mye kan også gjøres med trening og grensesetting fra valpestadiet. Vet hunden at det lønner seg for den å være stille og rolig, så er den nettopp det pga. sin førervennlighet. En portis er på ingen måte noen gneldrebikkje uansett, men får den lov til å bjeffe på ringeklokke og alt den ser gjennom vinduet – så gjør den jo det når den føler det er dens jobb å si fra. Det er svært naturlig for alle hunder å vokte, selv i ulik grad, og det gjør også portisen.

Jeg understreker at alle hunder er individer og kan vike fra det som er «normalt»/etter standarden. En standard er ment som en pekepinne for det man kan forvente seg å få i hus av aktivitetsnivå, størrelse, utseendet og gemytt. Likevel er det ingen garanti, og jeg anbefaler alle som skal kjøpe valp om å studere foreldre og nære slektninger til foreldre av valpen, det er der du ser hva du vil få i valpen din!

Jentene mine Frigg og Vilje. Samme rase, men fra totalt forskjellige linjer. De er både svært like og ulike – først og fremst like i henhold til standard, men ulike i sine personlige egenskaper og personlighetstrekk! 

Pelstell

Den portugisiske vannhunden kommer i to pelsvarianter, en krøllete (curly) versjon og en bølgete/luftig (wavy) versjon. De er begge ikke-røytende og allergivennlige, og må bades, klippes og børstes jevnlig. Det finnes også valper som blir født med røytende pels, disse hundene ligner mer på flat coated retrievere/border collie, og det er ingenting galt med dem annet enn at de ikke kan stilles på utstilling. Denne typen pels er heller ikke allergivennlig. Disse finnes det dog tilnærmet ingen av, i hvert fall ikke i Norge, da oppdrettere unngår å avle frem feil pels ved bruk av gentest på avlshunder. Pelsfargene kommer i hvit, brun og svart i ulike nyanser, samt svart og brun med hvite tegninger.

Skal man ha hunden på utstilling skal pelsen ha en minimumlengde på ca 7 cm, samt at de skal ha løveklipp. Dette er en praktisk klipp der snuten, rumpa og bakbeina samt 3/2 av halen er barbert kort. Resten av pelsen skal være lang, og den fungerer som en flytevest når hunden er i vannet, mens bakparten som er fri for pels gjør det enklere for hunden å manøvrere når den svømmer. Klippen er nok et underlig syn for de som ikke har sett den før, jeg synes selv den var alt annet enn flott den første gangen jeg så den på bilder. Når man derimot studerer hunden og gjør seg vant til klippen, i tillegg til å vite hvorfor klippen er slik, ble den for meg plutselig både vakker og staselig på hunden. Det er også et ganske sterkt karakteristika som skiller rasen tydelig fra andre apporterende hunder.

Pelsen som er lang må bades, børstes og fønes med alt fra 1-2 ukers mellomrom avhengig av hvor skitten hunden er. Utstyr som halsbånd, seler og dekken lager dessverre mye floker. Etter tur i skogen med lang pels er stort sett halve skogen med hjem igjen. Jeg synes det er viktig å påpeke dette, for det er mye arbeid med pelsen og det er en del av pakken. Når valpen bikker 6-7 mnd starter felling fra valpepels til voksenpels, da tover den ekstra mye og krever en tålmodig eier om den skal holdes lang.

Noe som kanskje ikke overrasker, er at de aller fleste portiser ELSKER vann… Det er ikke ensbetydende med rent vann her hos oss, alt som er vått, dvs. gjørmedammer, sølepytter, grøftekanter, tjern og sjøvann skal bades i – alltid. Så vær forberedt på at hunden aldri er tørr etter tur. Den lange pelsen suger til seg skitt og gjørme. Snø kladder svært lett, og man må ofte benytte seg av dresser og potesokker om hunden ikke er kortklipt. Pelsstellet er derfor ikke noe man må forholde seg til en sjelden gang hunden skal være fin, eller på utstilling, men hver eneste dag.

For å se litt mer positivt på det, en portis lukter ikke hund og røyter som sagt ikke. Ingen pels i verken bil, sofa eller seng. Kortklipt hund gjør tover og pelsstell helt uproblematisk. Jeg synes portisen er flottest i lang pels og løveklipp, men velger å holde mine hunder i kort frisyre når de ikke skal på utstilling i nærmeste fremtid, og permanent korte når de er ferdige med utstilling. Ønsker man at pelsen skal forbli kort, må man barbere med 1-2 måneders mellomrom. Jeg anbefaler å kjøpe maskin selv og rådføre seg med oppdretter om hvordan man klipper hunden.

Og sånn helt til slutt… Portisen har det lille ekstra som alle andre raser mangler 😀 Mener jeg 😉

Har du andre spesifikke spørsmål om rasen, ta gjerne kontakt med meg eller raseklubben.