Det ble ingen debut på høststevne, og det ble ingen NO i Kongsvinger på oss heller, det var det denne «hundesykdommen» som sørget for. Det første stevnet ble avlyst, det andre turte vi ikke melde på i frykt for at det også ble avlyst.
Likevel har vi hatt en slags debut, klubbmesterskap hos vår lokale hundeklubb. Og jaggu meg, tror du ikke vi ble klubbmestere da… 1 plass ut av 7 startende, i vår første konkurranse, om enn uoffisiell! Jeg var helt sjokkert over innsats og fokus hos min meget hormonelle hannhund ❤ Vi jublet da vi kom oss gjennom banen, med kjempegod tid og 2 vegringer, 1 riv. Det er jaggu ikke verst når jeg gikk gjennom banen under brifing og sa til meg selv «ja, om han ikke disker der, så disker han hvert fall her!». Så jeg var egentlig bare fornøyd om han klarte å ta slalomen. Og det gjorde han, i tillegg til utrolig god utførelse av resten av banen!
Det aller beste er at det er så lett å se at trening gir resultater. Nå har vi vært superkonsekvent på at han ikke får leke med andre hunder på trening, og nå har han skjønt at det er trening som gjelder nå vi trener. Det er ikke så lenge siden vi trente uten bånd med andre hunder på banen for første gang, der jeg så at for han var det bare trening som gjaldt. Han kikket et par ganger, men det var ingen close call på at han hadde lyst til å løpe bort – vi skulle trene. Og tennisballen var det mest spennende for han.
Slalomen sitter også ganske bra nå. Han gjør den riktig (hele slalomen!) 80% av gangene, et par ganger har vi vegring ved at han tar feil inngang i fart, men det kommer seg veldig fort nå så lenge vi trener jevnlig. At han har klart å lære seg slalomen så raskt hadde jeg absolutt ingen forventninger om, han har kommet like langt på et par måneder som Frigg gjorde på et halvt år – og han er så selvstendig at han søker gjennom den selv, når jeg ber han gå slalom. Jeg tror han vil gjøre det kanonbra fremover, rett og slett.
Nå har vi også startet med feltforståelse av en helt annen grad av hvordan jeg har trent felt tidligere. Vi bruker matte, og trener spesifikt på at han skal søke labbene sine på den. Og han får ikke belønning før han aktivt plasserer potene sine på matta, opp og ned fra felthinder. Så langt forstår han det veldig bra, og elsker å søke mot matta, igjen og igjen. Han har stor arbeidskapasitet og det er jeg som må sette inn pausene, selv når jeg fokuserer på å gi oss på topp så har han mer å gi. Det gir selvsagt stor motivasjon for en handler også, at han nå som hormonell unghund viser så stort engasjement i treningen, gjør at vi nesten er der mer enn på tur.
Vi gleder oss til 2020, og håper vi klarer å plukke med oss gode resultater i agilityen – det har i hvert fall aldri mer sett mer lovende ut enn nå 😀
I valpekaoset som har stått på nå i sommer med Vilje sitt kull, har treningsbloggen stått litt stille. Men vi har trent jevnt og trutt, med unntak av disse siste 3 ukene når valpene er mest aktive og krever sitt. Da har man ikke overskudd til så mye annet enn nettopp valper.
Nå er det hovedsakelig 2 ting vi fokuserer mye på:
Felt
Slalom
Ellers er Aslak ganske klar altså. Slalomen er ikke komplett, og sånn utenom det suser han alt for fort over feltene. Vi har meldt oss på debut på lokalt stevne 21-22 september i Ålesund. Ikke nok med det, så har vi også meldt på Kongsvinger 11-13 oktober. Så nå gjelder det virkelig å trene og få inn det vi mangler før debut – selv om jeg tar debut mest som trening. Jeg kommer til å være nervøs, og er mest spent på hvordan han fungerer i en konkurransesituasjon. Om unghunden slår inn, eller om han holder seg på matta og gjør det han skal 😉
Jeg oppdaterer treningsbloggen mer hyppig når vi er tilbake i full trening, og gleder oss til det! 🙂
Nå var det lenge siden sist oppdatering her. Det har skjedd mye i livene våre den siste tiden, og jeg har rett og slett vært så travel at blogging på treningsfronten har vært prioritert minst. Vi har feiret jul, bodd en periode i Fræna hos foreldrene mine og flyttet inn i nytt hus i Ålesund!
Nå har det også vært vinter, med snø og sludd og dritvær – og da trener vi ikke mye agility… Hadde man hatt innendørsbane med kunstgress så ja, men så heldige er vi ikke 🙂
Nå er derimot ny agilitysesong i anmarsj! Og det er vår i lufta og treningslysten er tilbake for fullt.
Jeg håper på masse trening i sommer før Aslak skal debutere på høststevnet her i Ålesund, så får vi se om vi kanskje tar oss et par turer til Østlandet senere på høsten også hvis lysten er der. Jeg har ikke meldt på Frigg til årets første stevne, som vanligvis er den første helgen i mai (NKK Ålesund), for i år har arrangøren klart å legge opp agility til samme helg som eksteriørutstilling på Sunndalsøra… Så da må vi prioritere sistnevnte.
Vi har allerede vært på et par treninger i år, og det ser veldig lovende ut til tross for at Aslak nå er unghund med alt det innebærer. Han har fokusert veldig godt nå, er enkel å hente inn når han glemmer seg og bare måå sende et par ekstra lange blikk på hundene nede på lydighetsbanen. Veldig enkel å sette i gang, og gjør alt for leika. Han har kjempedriv på banen, er selvstendig ved tuneller og tar egentlig alle kommandoer veldig godt. Nå skal vi snart begynne å pirke mer fremover, på både felt, tette vendinger på vingene og handlingen min i seg selv. Han er fryktelig eksplosiv synes jeg! Og det er jo veldig, veldig gøy å se at han har så mye å by på.
Når det gjelder Frigg så har slalomen med henne blitt helt fantastisk bra! Hun har korrekt inngang 95% av tilfellene, selv med høy fart fra tunnell, og stiller heller ikke spørsmålstegn når jeg går på venstre side av slalomen. Det vil spare oss veldig mye tid på kombinasjoner der jeg har måtte gå på høyre side. Så nå må jeg bare huske å stole på henne i konkurranse like mye som jeg gjør på trening 😉 Hun har forsåvidt også masse våryr i kroppen og skjelver av glede før hun kommer seg ut av buret når hun skjønner vi skal trene! Hun er veldig på nett og jeg håper dette blir et ekstra spennende agilityår, kanskje med et napp eller to om vi alle tre har hodet på riktig plass når det gjelder.
I mangel på nye bilder så legger jeg ved et bilde fra i høst. I og med at Aslak nå er over et år har vi begynt med lave pinner på treninger fremover. Han skal røngtes om et par måneder, og da krysser vi fingrene for at alt er ok der med både rygg, hofter og albuer!
Yes! Da har vi gjennomført vårt fjerde og mye etterlengtede videregående agilitykurs. Denne gangen gikk vi med Bodil Mehl Wiik som er svært anerkjent og flink agility-instruktør. Jeg har gledet meg veldig til å ha noen til å fortelle meg hva vi evt. gjør feil og hva vi bør fokusere på videre for utvikling. Det ble en god blanding av både påminnelse av grunnleggende ferdigheter og teknikk ned i detaljene når det gjelder min egen handling. Akkurat det jeg trengte egentlig!
Begge hundene har jobbet helt knall hele helga, jeg er så stolte av dem begge. I utgangspunktet var dette et kurs for meg og Frigg siden Aslak fortsatt er så ung enda, og dag 1 så fikk Frigg flest økter. Dag 2 fikk de like mange økter hver, rett og slett fordi jeg følte jeg fikk så mye input da jeg tok en test-økt med Aslak på dag 1, og fordi Frigg tydelig var mer sliten på dag 2. Aslak var helt upåvirket dag 2. For et fokus han hadde! Han er nå 8 måneder og midt oppi tiden der hormonene har begynt å koke i topplokket. Han er fortsatt fryktelig opptatt av å uttrykke sitt ønske om å leke med enhver fremmed hund han ser, selv om jeg har mer kontroll på han nå og enklere får fokuset hans enn tidligere. Derimot var ikke dette noe problem i hallen, og selv med hunder der på sidelinjen så jobbet han målrettet og med påknapp hele tiden!
Jeg har nå til og med fått bekreftet fra Bodil at Aslak har mer motor enn Frigg, og det gjør meg jo fryktelig stolt som både oppdretter og hundetrener. Jeg ser det jo selv, energien og farten hans, at denne eksplosive måten han utfører ting på, vil gi meg veldig mye bra på banen. Ekstra deilig er det jo når en anerkjent agilityinstruktør påpeker at jeg har en høytintelligent hund med sterke bruksegenskaper som vil gi meg utrolig mye bra i tiden som kommer! Det gir meg hjertebank når jeg får høre at han overpresterer sammenlignet med alderen sin, og at han allerede nå er så selvstendig i å søke på tunnelene og hinderne selv, og at han holder linjene sine veldig godt allerede 😀
For meg og Aslak blir det å trene mye på kommandoer som går på sending rundt hindere, dette skal vi drille inn kjempebra. Rett og slett få inn enda mer selvstendighet. Korte, kjekke økter der jeg belønner han ofte gjennom banen er også viktig for at jeg skal kunne beholde den gleden og farten han viser nå. Jeg må være flink til å rope mens han er i tunnelene, slik at han vet hvor han skal når han kommer ut igjen – også relatert til at han kommer i så enorm fart og trenger å høre hvor han skal rette kroppen sin ved utgang. Vi har aldri brukt pinner i treningen, men i helgen fikk han hoppe hindere på laveste pinne – og det var helt selvfølgelig synes han. Vi kommer dog til å fortsette med hindere uten pinner en god stund til, spesielt nå på vinterhalvåret når det er så kaldt og det tar lengre tid å varme opp musklene.
Frigg var også veldig flink i helgen! Hun som kjefter meg i hjæl både på trening og i konkurranse sa ikke et kny på banen hele helgen… Det forteller meg jo at jeg har gjort mye mer riktig denne helgen enn hva jeg normalt gjør på trening, og jeg vet at det er fordi jeg
Ikke er rask nok sammenlignet med henne og ikke får vist raskt nok hvor hun skal og
Jeg står i veien for hennes linje og presser henne ofte ut av linja hennes
På dag 1 kræsjet vi skikkelig i høy fart og jeg fløy med hele meg med magaplask rett i sanda! Frigg kom selvsagt og sleiket meg i trynet med masse sand og grus i barten, for å sjekke om det gikk greit med meg og for å spørre hvorfor i huleste jeg løper i veien for henne. Eventuelt også for å le og håne meg litt for at hun greide å spenne bein på meg 😛
I konkurransesituasjoner bjeffer hun nok også mye pga. høyt stressnivå (for både meg selv og henne), men jeg vet jo at hun kan være lydløs gjennom hele banen. Når jeg er kjapp nok, konsentrert nok og viser henne hvor hun skal – så er hun helt musestille og gjør alt hun skal perfekt. Så jeg skal begynne å ta ordentlig kritikk på egen handling dersom det er mye bjeffing på trening – for da plasserer jeg meg feil eller så er jeg for treig.
Jeg og Frigg skal også trene mer selvstendighet og vi skal trene mye på at hun skal bli vant til at jeg løper fra henne – på momenter der hun må gjøre jobben selv, uten så mye hjelp fra meg. Hun ble litt forvirret et par ganger på siste økten på dag 2, rett og slett fordi hun ikke er vant til at jeg bare løper avgårde etter feks. en kommando der hun får beskjed om å gå rundt vingen. Jeg må bli flinkere på jevne bevegelser og å ha sterkere flyt gjennom banen, da unngår jeg at hun river. Når hun river så er det enten fordi hun ikke ser hinderet (fordi jeg står i hennes linje og synsfelt), eller fordi jeg stopper selv (for da må hun se på meg og spørre hvor hun skal, og da river hun samtidig). Dette skal jeg bli flinkere på, og det vil nok også gjøre mye med bjeffing gjennom banen. Jeg føler ofte at det er mye stopp og brå bevegelser på oss, og lite flyt, spesielt på konkurranser. Så handling med fokus på jevn bevegelse og bytter nær vingene ute av hennes linje er en nøkkel videre for oss.
Fikk også veldig mye skryt for arbeidslyst og motor i Frigg – hun elsker jo å jobbe med meg! Neste år håper jeg at vi klarer å ta med oss noen napp, det hadde vært veldig kult å i det minste får én tittel i agility på henne før hun må pensjoneres. Det er jo forhåpentligvis fortsatt en god stund til hun må pensjoneres, men hun er jo en muskuløs og kraftig mellomstor hund – og fyller 6 år i mars neste år. Jeg har ingen planer om å pådra henne slitasjeskader som vil gjøre det vanskelig for henne å utfolde seg i pensjonistalder, så selv om vi ikke har det fryktelig travelt enda så er det jo noe som ligger i bakhodet mitt.
Aslak har jeg veldig troa på, og jeg tror vi kan få til mye sammen med det grunnlaget jeg har lagt nå og det vi skal fortsette å bygge på. Han har sin egen rånefest på banen og det er ingen tvil om at han elsker agility. Og at han elsker samspillet mellom oss, og belønningene. Han blir så ivrig på leika at han biter meg til blods! 😉 Så han er en håndfull, men det er så fantastisk gøy med ei slik kruttønne på trening når jeg får styrt kruttet dit jeg ønsker.
Nå er det nesten en måned siden jeg postet sist innlegg. Man kan vel tørre å påstå at jeg ikke akkurat blogger så jevnlig som man kanskje burde – men det får nå bare være. Vi har trent veldig mye siden sist innlegg i hvert fall, jevnlig flere ganger i uka. Både felles og egentrening. Og vi har kommet fryktelig langt på bare en måned!
Impulskontrollen har blitt mye bedre hos Aslak, selv om han fortsatt av og til faller for fristelsen og kaster seg ut i båndet etter en hund han bare VIL hilse på. Eller at han hopper som en kanin etter leka før vi har tenkt å leke – han er fortsatt full i pågangsmot sådan. Men han har blitt stødigere og mer tålmodig, og det aller beste er at vi har greid å komme oss bort fra et ensrettet fokus kun med synlig belønning. Han tar mye oftere sporadisk kontakt og er helt på fra første stund. Han er mye mindre preget av forstyrrelser på banen nå, og skjønner nå at så lenge han jobber så kommer belønningen til slutt. Jeg har utvidet tiden fra start på trening til belønning kraftig, og problemene vi hadde med det for bare en liten stund siden er nærmest fullstendig borte.
Vi har fortsatt en vei å gå før han er så «hjernevasket» som jeg ønsker, dvs. at det er meg som er det viktigste og hva slags belønning som venter, men vi er på god vei nå. Det har også hjulpet veldig med øvelsene våre på impulskontroll, og det er ikke mange øktene vi har hatt innendørs før han har skjønt poenget med dem.
Vi har kommet langt i måten han følger meg på banen nå og vi har nådd et nytt nivå der også. I dag hadde vi en fantastisk bra trening, der vi gikk hele baner! Jeg var veldig spent på hvordan han skulle takle denne banen i dag, for den var også noe teknisk til tross for enkel. Jeg ser nå at jeg undervurderer han mer enn jeg burde. For det gikk jo over all forventning. I dag fikk han også prøve hjulet første gang, bare for å ha erfart det. Et par juks noen ganger men han hoppet riktig gjennom med litt veiledning 🙂 Det er ikke vanskelig å se at han virkelig elsker seg på banen, og det er blir bare kjekkere og kjekkere for hver trening nå når jeg ser han utvikler seg slik jeg hadde håpet på – og at innsats gir resultater.
Jeg synes dette bildet beskriver godt hans personlighet…
Aslak er nå snart 7 måneder gammel, veier 20 kg og er 50 cm høy på skulderbladet. Han er veldig, veldig kjapp. Som lover bra! Han er nå blitt så stor at vi kan begynne å bygge litt mer muskulatur i forhold til lengre og mer krevende turer. Vi gjør det gradvis, og alltid i «mykt» ulendt terreng. Han er fortsatt mye løs på tur, og vi unngår asfalt i den grad vi klarer.
Jeg og Frigg fokuserer på slalomen først og fremt, jeg vil at den skal sitte 100%, ved inngang, hver eneste gang. Både på konkurranse og trening. Det er stort sett vegringsfeil ved feil inngangspinne vi sliter med. Stopp på felt er også et kapittel i seg selv 😛
Ellers merker jeg godt at jeg har to høyaktive typer i hus… De er ikke fornøyde med et par dager der det skjer lite, og de gleder seg fryktelig mye til vi skal finne på ting etter å ha kjedet seg hjemme mens jeg har vært på jobb!
Stevnet i helgen gikk bra sånn følelsesmessig og forventningsmessig, mindre bra sånn rent offisielt med tanke på resultater: 3 av 4 løp ble disk, derav det siste 5 plass. Det ene løpet vi disket i sendte jeg henne feil fordi jeg glemte banen selv, så er nok meg som er mest rusten av oss, hehe. Jeg kunne både føle og ta på mangelen på trening, og at det er lenge siden vi har gått noe offisielt.
Veldig stolt av Frigg som var i god form, som ga alt hun hadde – og hadde det kjempegøy. Hun var tålmodig og behagelig mellom venting, ikke et kny når vi ble stående iro og se på de før og etter oss. Til og med når det var surt og kaldt og klissvått pga. elendig vær!
Bilder fra helgen, bemerk at jeg løper i høye støvler… That’s a first.
Aslak gikk valpeshow med BIR og det gikk fint. Flott kritikk også. Ellers trente vi mye på passering, kontakt og lek i krevende miljø i mellom venting av løp. Jeg synes han hadde god fremgang bare på de øktene vi hadde ila helgen – men har nå tatt meg selv i hvor lite jeg har trent impulskontroll med han og at det antakelig har en sterk sammenheng med fokuset hans.
Han er fryktelig på hele tiden, og går ikke lei, men da kun med synlig belønning. Først og fremst leker men også godbiter. Forsvinner belønningen så bytter han raskt fokus om det er noe annet å fokusere på. Han hiver seg raskt ut i båndet om det er en annen hund i nærheten, labber seg over hele meg for å få tak i godbiten og er generelt ganske utålmodig om godbiten ikke kommer fort nok. Det står ikke på iveren, men den rettes mot det som er mest interessant der og da. Jeg har bare meg selv å skylde for det.
Så leksa er at vi har lekser å gjøre. Dette skal vi gjøre hver dag fremover, det er ikke så mye som skal til så lenge man trener jevnt og trutt. Vi har følgende treningsoppgaver foran oss nå for å få litt mer kontroll på herr Ingen Impulskontroll:
– Trene kontakt innendørs, både med synlig godbit og skjult. – Trene på å bli og vente med økende vanskelighetsgrad. – Lære inn «her» kommando under passering med mer lek som belønning – Trene «eksplosivt» på innkalling, med høyere belønning og mer lek, og med fremadsending (sender hunden mellom to stk med innkallingsord).
Forutenom det så trener vi mye kontakt når vi går tur i bånd, og under passering av folk og andre hunder. Det er så enkelt som å belønne for at hunden ser på deg, noen ganger må jeg bruke smattelyd for å få fokuset der men det skal mindre og mindre til. Jeg ønsker meg slikt fokus jeg har hos Frigg i Aslak også, Frigg tar uoppfordret kontakt med meg når skal passere noen – såkalt «sladring», og det gjør hun også når hun er løs. Det er flott med hund som ber om lov før handling.
Han er fryktelig sjarmerende når han har fokus på riktig sted d 😉 Så mye at jeg nesten mister fokuset selv!
For noen dager siden meldte jeg på Frigg til 4 løp (2 hopp og 2 agility); til den siste helgen i september. Da er det lokalt stevne hos hundeklubben, og jeg gleder meg nå fryktelig mye til å komme i gang igjen!
Disse siste ukene har vært svært travle og fokuset mitt har ligget på valpene, jo eldre de blir jo mer krever de av både stimuli, stell og fôring. Frigg har vært en fantastisk mamma for sine 9 små! Om noen dager har alle reist til sine nye familier, og det tror jeg hun synes er ganske ålreit. Hun har avvent dem 100% nå, og ber de holde seg unna puppen! Hennes fysiske form ser kjempefin ut allerede, og hun er veldig aktiv og sprek på tur – noe hun har vært fra de var 3 uker gamle. Selv med svære hengepupper har hun hoppet over trestammer og badet i sølepytter.
Fôrtispa blir værende hos fôrvert her i Ålesund, og jeg har veldig troa på å også etterhvert se henne på agilitybanen!
Nordmytens Bera – her ser hun fryktelig uskyldig ut, men hun er en liten kruttønne som minner veldig om Frigg som valp i både gemytt og energinivå! 😉
Det blir ikke så mye hard trening frem til konk, noe trening må vi ha, men det blir mest terping på felt og bare gå noen simple klasse 1 baner. Jeg skal prøve å få inn en god stoppkommando på felt frem til da, for jeg tror jeg må gi opp løpende felt på henne. Hun blir så høy i topplokket under konkurranse, både pga. stemningen og mine dunkende konkurransenerver, at jeg tror det er eneste mulighet for å unngå feilene vi mister nappene på (sånn utenom den enslige pinnen hun river av og til også).
Dette blir jo også Frigg sitt eneste kull, og derfor er det ingenting som kommer i veien med løpetider og paringer fremover heller, i forhold til trening og stevner. Jeg håper det dukker opp noen spennende handlerkurs utover høsten evt. til våren, der vi kan få litt ekstra input på hva vi skal jobbe videre med.
Nå som jeg trener opp Aslak gradvis, og må begrense han til det som ikke er fysisk belastende, er det deilig å ha en voksen hund som kan alt og der jeg kan trene fullstendige baner med. Her en dag fikk Frigg gå noen enkle kombinasjoner, og det sto ikke akkurat på iveren og gleden hos henne. Når hun hadde fått seg noen runder var det ekstra stas å gå med Aslak igjen, det gir mye for min egen del å kunne veksle mellom en hund i opplæring og en som kan alt. Frigg trener meg og jeg trener Aslak… 😛
Til neste uke skal hun få seg en skikkelig sportsveis, i portisstil selvsagt. Dette blir bra!
Jeg har nå startet opp treningsblogg igjen, rett og slett fordi jeg ønsker å ha oversikt over progresjon i treningen vår, og for å ha et sted til å samle tanker og ambisjoner. Det gir også motivasjon å ha en oversikt over hva vi trener på nå, og hvor vi skal fremover.
Som et første innlegg tenkte jeg å skrive en liten presentasjon av hvem «vi» er, da jeg ikke tar som en selvfølge at alle automatisk vet det. Jeg, Marie, har drevet med agilitytrening siden jeg fikk min aller første hund som 18-åring og deltok på mitt første offisielle stevne før jeg var 20. Det har vært en humpete vei med mye disk, frustrasjon men også fryktelig mye latter, glede og lærdom frem til der jeg er i dag. Jeg har trent og konkurrert med både Ylva, min chinese crested powder puff og min portugisiske vannhund Frigg. Med Ylva fikk jeg inn det helt grunnleggende, det vil si hva agility går ut på og hva man egentlig skal prøve å få til sammen som ekvipasje. Hun har lært meg å håndtere konkurransenerver og fokusere på mestring gjennom banen – og med henne var det plenty av utfordringer! I utgangspunktet var hun nok egentlig en hund for videregående hundefolk, men shit au, bratt læringskurve ga den hunden meg hvert fall på både godt og vondt.
Ylva, hater å kjøre bil – med unntak av når hun får sitte på fanget med snuteskaftet på lufting
Frigg skulle egentlig bli min stjerne i lydighet, det var planen iallefall, den gikk fort i vasken når jeg fant ut at lydighet ikke var min greie i det hele tatt. Jeg mener, så innmari kjedelig, med all lyttingen til dommeren mens vi helst har lyst til å bare komme i gang med øvelsene vi har trent på ørteogførti-ganger. Konkurransenerver i agility var ingenting sammenlignet med hva jeg fikk i lydighetsringen, så det var en fæl debut i kl. 1 uten opprykk som fikk skremt meg tilbake til å fokusere på agility. Og det fungerte også mye bedre for Frigg, til tross for en god del disker – 0 napp – men også noen fine plasseringer med hårfine marginer til napp 🙂
Frigg som en arbeidsmaskin og agilityhund ut av en annen verden lærte meg noe annet enn hva Ylva gjorde. Og det var hvor mye bedre jeg burde bli på handling for å kunne komme noe sted annet enn til disk. Hver gang jeg gjorde en feil, gjorde Frigg en feil som følge av min. Hun speilet meg hele veien. Det fikk vi også klar beskjed om på videregående agilitykurs, at min handling er i hvert fall på et mye lavere nivå enn hva Frigg sine kunnskaper er! Hehe. Jeg får til og med kjeft av Frigg fordi jeg er så mye treigere i pappen enn hun er, hun vil jo bare ha beskjed om hvor pokker hun skal løpe! På gode treninger der jeg henger med, holder hun kjeft, for da er hun fryktelig fornøyd. I konkurranse derimot bjeffer hun fra start til slutt, for da har jeg konkurransenervene godt planta i meg og det synes hun hvert fall jeg bør drite i. For henne er det helt naturlig å greie å tenke og løpe samtidig, i motsetning til meg. Jeg får det jo til da, bare ikke alltid i hennes tempo!
Frigg
Så… Da står jeg her da, men en ny liten pjokk. Et helt blankt ark; med fryktelig mye egne meninger og med en poengsmotor som antakelig tilhører noe sånt som en speedbåt. Uten nødstopp. Ung som han er, nesten hele 5 måneder gammel nå, så har jeg fått en god føling hva slags hund han er. Og hva slags hund han kan utvikle seg til å bli. Man vet jo aldri hva man har før man har holdt på en stund og alle hormoner, bein og tenner er på plass, men likevel.
Blikket jeg får om jeg skulle trosse hans meninger om hva han burde foreta seg
Aslak, min helt egne «egenproduserte» herlige (enda foreløpig lille) fluffy portisgutt, sammensatt av linjer fra mine to grunntisper, Frigg og Vilje, fra oppdrettet mitt. Det beste fra de begge, det er i hvert fall håpet mitt. Avknappen til Vilje og motoren til Frigg.
At han er den desidert mest rampete valpen jeg har vært borti er det ikke så mye tvil om, han finner på veldig mye rart. Som å snike til seg sokker og truser når jeg ikke ser og rive disse i filler, drar i duker, gardiner, tepper og matter. Spiser planter, tar seg en kikk oppå kjøkkenbenken og prøver seg stadig vekk på en slikk av velduftende menneskemat på stuebordet. Han får klar beskjed om å gi faen i å være en liten tyv/terrorist (og selvsagt god belønning når han faktisk lystrer en gang i blant), men han må bare prøve seg en ekstra runde av og til likevel. Jeg velger å tro og håpe at alt dette engasjementet til å finne på så mye jævelskap vil gi oss det ekstra giret vi trenger og som jeg ønsker meg – for det var jo derfor han ble værende her. Jeg så jo det at den lille karen var for koko til å plassere til noen andre enn meg selv, som orker og har lyst på en slik liten gjøk med alle sine fanterier.
Nå skal det også nevnes at jeg samtidig aldri har opplevd en så kosete og nær valp før, som vil ligge i fanget i timesvis, og som legger hodet sitt på skuldra mi når jeg føner han tørr etter et bad. Uten at jeg har lært han det! En hund som kan bite meg til blods i hånda det ene sekundet fordi hånda mi «tilfeldigvis» så ut som en leke, og som i det neste kommer helt opp i ansiktet mitt for å gi meg en ekte hundesuss. Han er ordentlig sjarmis sånn synes jeg.
Uansett, agility. Vi har nå startet på det mest grunnleggende og har så langt begynt på følgende:
Vår egen personlige start
Tunneller med kommando
Vendinger med kommando
Kombinasjon av hopphinder (uten pinner) og tunneler
Lett introduksjon av felthinder
Til vår egen personlige start har jeg lært han å gå mellom beina mine og sette seg der på kommando «på plass». Deretter kommando «bli». Han har god forståelse av denne nå og jeg kan bruke den under trening, foreløpig med belønning hele veien da. Vi startet med denne hjemme i stua, jeg brukte lokking først for å vise han hva jeg ønsket før jeg ventet på at han skulle tilby meg adferden. Det tok ikke lang tid, og han synes den er veldig gøyal. Drar jeg frem en plastikkpose eller annet som kanskje kan gi et håp om godbiter så presser han hodet sitt mellom knærne mine og sitter der med et stort forventningsfullt glis. Så jeg har fått den energien jeg ønsker meg i starten vår, den skal jo gi iver og glede!
Tunnelene, vendinger og kombinasjon av hopphinder tok han raskt og det er nå veldig gøy å kunne jobbe seg opp mot mer krevende kombinasjoner. Foreløpig holder vi det veldig enkelt, med ikke mer enn 5 hopphindere og 1 tunnel. Vi skal holde oss på dette stadiet en god stund, og jeg fokuserer nå på å lære inn selvstendighet, kommandoer og fart! Vi trener litt vendinger enkeltvis, men ikke i kombinasjon enda.
Felthinderne har han fått lett introduksjon av, dvs. jeg har hjulpet han over bare så han har fått oppleve å være i høyden og på vippa som beveger seg. Vippa er han fullstendig ukritisk til, så det eneste vi trenger på den er en god stoppknapp så han ikke får så stor fart… Men disse skal vi vente med uansett. Noe jeg synes er helt greit altså, for jeg hater egentlig felt og fillefeilene på disse… Jeg skal forberede meg godt i innlæring slik at jeg får best mulig utgangspunkt, med mest mulig korrekt plassering av poter både opp og ned.
Ellers er utfordringen selvstendig lek. Og andre hunder. Han vil helst leke med seg selv, selv om han elsker drakamp og ivrig jager både ball og draleke i fart. Han bare finner ut at han skal gå unna meg og si «ædda bædda, om du ikke er spennende nok så leker jeg med meg selv!». Dette synes jeg er noe ordentlig herk, etter å ha vært så bortskjemt med Frigg som ligger klistra med labbene oppå meg så lenge jeg har noe som bare minner om noe man kan leke med i hendene. Altså, et strå er liksom bra nok. Eller båndet – det gjør hun hva som helst for… Så nå er det byttelek hele veien, altså jeg har to relativt like leker – stikker han med den ene leker jeg med meg selv med den andre. Da kommer han som ei kule (som regel) og vil ha leken jeg har likevel! Så jeg har egentlig ikke noe å klage på, jeg bare synes det er pyton med slik hard-to-get oppførsel. Det er jo mye kulere å leke sammen liksom og det må han jo bare skjønne 😛
Han har også en merkelig sterk fascinasjon av fremmede hunder og mye interesse der. Han kobler helt ut når han ser en ny hund og står liksom bare der og beundrer den… Mens jeg står 2 meter unna og roper «hallo». Det skal nok bedre seg med passeringstrening, som vi allerede er veldig godt i gang med, og faste regler på trening. Ingen hilsing, ingen leking. Når vi er på banen så trener vi.
Når vi har hatt skikkelig utbytte av treningene så har det stort sett vært når vi har vært der alene og kan fokusere uten distraksjoner, så jeg må senke forventningene mine litt til når det er fellestrening. Inntil videre. Få hjernevaska han mer på kontakt med forstyrrelser og bygge masse lekeinteresse på trening, så blir det bra. Han er jo fortsatt veldig ung også, og det prøver jeg å minne meg på, at han har jo ikke funnet ut så mye av verden enda. Og han må få lov til å være nysgjerrig. Bare han kan vente med det til etter trening 😀
nordmyten.com 